utvikling.blogg.no

"The purpose of life is to live":



Du kan også se videoen her: http://www.youtube.com/watch?v=NiRIndmiKyU

For noen dager siden var jeg i butikken, hvor jeg fikk en demo på hvordan egoet mitt opererer. Jeg var denne dagen i ubalanse, skvetten og med en innvendig tåkedal av følelser jeg ikke hadde oversikt over. Som typisk er for den slags dager, lot jeg meg friste av den kortvarige gleden godteri kan gi.

Og til butikken bar det. Der jeg stod og plukket smågodt var det også to litt yngre jenter. De stod der når jeg kom inn, småpratet og lo. Med jevne mellomrom kom det en lang arm fra flanken, tok en bit og spiste. Til tross for den mentale støyen jeg befant meg i, skilte tanken "tyv!" seg likevel ut fra mengden. Med denne reaksjonen kom også en motreaksjon; fordømmelse av egen fordømmelse. "De er også mennesker som deg! Vær snill!" Et ørlite snev av bevissthet i dypet reagerte, men kaoset rådet likevel på overflaten.

I det jeg skulle bevege meg i retning kassen, satt en av jentene på huk foran meg og sperret veien. En voldsom irritasjon brøt pluselig opp i meg. "Ikke nok med at hun stjeler, men nå sperrer hun i tillegg veien for MEG." Jeg gikk på, foretok en mindre høflig (om enn ikke voldelig) passering, gikk noen skritt, før det slo meg; vent nå litt..

Det at så små filleting kan igangsette så store reaksjoner, er rett og slett temmelig sprøtt. I dette tilfellet tok en følelse av å være mer verdt enn de to jentene helt over. I tåka klarte jeg ikke å se verken tanken eller følelsen bygge seg opp. Men å stemple et menneske som i øyeblikket er butikktyv som mindreverdig, og ikke klare å se mer enn bare det som skjer på overflaten, gir et forvrengt bilde av verden. Alle mennesker har en iboende godhet. Og dette ønsker jeg å kunne se. Fra første stund, uten bevis, uansett situasjon.

Det følgende er hentet fra boka "Zen at work", skrevet at Les Kaye, og beskriver hvordan man kun ved å gi slipp på alle behov, også behovet for et stille sinn, kan oppnå nettopp et stille sinn - og atpåtil ekte frihet. (Jeg tror for øvrig ikke det er viktig om man kaller det Zen eller noe helt annet. Dette er kloke ord uansett kategorisering).

"In Zen practice, we do not try to obtain anything, not even peace of mind. Trying to obtain something for our minds actually disturbs our peace of mind. Ironically, by trying to obtain peace of mind, we lose it. Only when we do not try to obtain it can we have peace of mind.

It is impossible to obtain what we already possess. Similarly, we cannot express what we already possess if we are trying to obtain it. So if we feel discouraged in our practice, it is an indication that we are trying to obtain something for our minds rather than expressing what we already have. Zen practice expresses what we inherently possess.

Inherently, every one of us has complete wisdom. But becase we do not understand our fundamental nature, we strive to obtain wisdom and concern ourselves with having some experience of it. The point of practice is simply to give inherent wisdom a chance. We begin by trusting it. And in order to trust inherent wisdom, we first have to trust ourselves. Practice must begin with deep trust in ourselves. If we emphasize obtaining something for our minds, it means that we do not trust ourselves or our inherent wisdom. So we practice zazen to let go of self-oriented ideas. This is the basis for trusting ourselves and or giving inherent wisdom a chance.

Inherent wisdom is real; it is Reality itself. However, it cannot come from ephasizing something substantial, something material that we can recognize with our rational, everyday minds. Everyday mind is limited to things of the phenomenal world, things of form and color and sound and feelings. By contrast, the basis of wisdom is our true nature, which everyday mind cannot reach. If we try to obtain wisdom or happiness, we are attempting to grasp something that cannot be held like a physical object. This kind of effort leads only to disappointment.

Imagine a child trying to catch a soap bubble. After playing with bubbles for a short time, the child learns their true nature. He understands that they are insubstantial and gives up trying to catch them. He understands the nature of bubbles without thinking about it. He doesn't say to himself, "I understand. These bubbles have no permanent nature." Just watching and playing with them, the child understands and enjoys them as they are. But if the child cannot understand the nature of bubbles through experience, he will continue to try to catch them and will become unhappy when he cannot.

It is fruitless for us to try to grasp wisdom or peace of mind. We should simply let practice be the basis of our lives. Then our inherent wisdom can reveal itself. Then we can realize our inherent completeness and we can see that there is no need to obtain or grasp anything. That is how we learn to appreciate and enjoy bubbles.

Giving up grasping does not mean giving up the activities of our daily lives. And it does not mean that we live aimlessly by not taking care of things and the responsibilities that we have to each other and the world. It simply means that we let our lives be living continuations of activities. An activity is alive for us when we give ourselves up in its midst, just letting ourselves be the activity without trying to obtain something for our minds. When we do that, we feel the joy of doing something free from desire. Then we feel enlivened and refreshed. That is real freedom.

Our lives do not belong to us. We are just taking care of them. So or practice is to give up our self-oriented view of life, to give up trying to obtain things for our minds, and to understand how to truly take care of whatever comes along. Then we can enjoy the bubbles."

Osho oppfordrer til å være selvisk. Ikke i negativ forstand, men i form av å være seg selv. Man skal altså ikke bry seg om alle andre, men om seg selv. Og paradoksalt nok; kun ved å fokusere på seg selv kan man fokusere på andre. (All is one). Han stiller spørsmålet; hvis man ikke elsker seg selv, hvordan kan man da elske naboen sin? (Her kunne jeg brukt det bibelske "sin neste", men "nabo" høres rett og slett hakket mer spenstig ut).

Dette er bra saker! Se klippet med Osho under. (Og takk til annelise for å ha satt meg på sporet av han.)



Du kan også se videoen her: http://www.youtube.com/watch?v=8LfUvi1bof8

Jeg leser i disse dager Eckhart Tolles 'A New Earth', og hadde spesielt nytte av denne beskrivelsen av egoet (den falske personligheten som til stadighet holder monologer i hodet mitt, både skrikende og nesten uhørlig hviskende):

"The ego isn't wrong; it's just unconscious. When you observe the ego in yourself, you are beginning to go beyond it. Don't take the ego too seriously. When you detect egoic behavior in yourself, smile. At times you may even laugh. How could humanity have been taken in by this for so long? Above all, know that the ego isn't personal. It isn't who you are. If you consider the ego to be your personal problem, that's just more ego."

Det stemmer jo ikke, men fy så fristende det kan være noen ganger.. (Klikk på bildet under for å lese hele stripa).

Jeg kom over en interessant artikkel hos Psychology Today, hvor det (i den relativt nye boka On Kindness) diskuteres hvorvidt snillhet er en menneskelig svakhet eller ikke. Det nesten mest interessante er hvordan bokforfatterne, og visst nok også Freud, beskriver et barns overgang fra snill til mindre snill, eller rettere sagt fra å være i harmoni med omgivelsene, til å komme i konflikt med dem:

"When we're children, we idealize concordance with the world. We don't yet have the frontal cortex to conceptualize the difference between a "me" and all of the physical stuff we hear, taste, and feel. We simply feel as if everything is one thing--existence without description. That's an initial vision of bliss.

But as we grow up, we begin to separate one thing from another, label it all, and come to identify with a sense of "me," in contrast to other people and events. This is how self-interest--aggression and defensiveness--develop. As we learn about the difference between ourselves and the world, we want to protect ourselves, to fight for our recognition or existence."

Forfatterne mener at det å være snill er en høyreliggende menneskelig egenskap, i og med at den medfører å gjøre seg sårbar. Den gode nyheten er jo selvfølgelig at man ikke en gang trenger å gjøre seg sårbar, ved ikke å ta følelsene sine så alvorlig..

Jeg kom på tanken da jeg leste dette innlegget på bloggen til BlueGirl (som for øvrig anbefales). Og jeg har sett den flere steder også tidligere, "fasiten" om at den som søker oppmerksomhet fortjener alt som følger av den. Spesielt gjelder dette kjendiser, mennesker som har et ansikt og et navn som er bedre kjent enn folk flest, men som ikke skiller seg fra oss på andre måter.

Alle mennesker har i utgangspunktet et oppmerksomhetsbehov, men noen har det sterkere enn andre - på lik linje med at noen har blå øyne og andre brune. De fleste får selvfølelseshullet tettet allerede når én bestemt person gir sitt samtykke til personen man gir uttrykk for å være, mens andre har et behov for at mange sier det samme før beskjeden når fram. Uansett skala, så tror jeg ikke dette er mer enn et resultat av en dypere ubalanse.

Å skulle studere og henge seg opp i, fordømme eller hylle et menneskelig ytre (utseende eller adferd), vil i alle tilfeller være uviktig.

Som en fortsettelse på gårsdagens videosnutt, kom jeg over et hyggelig klipp med Paramahamsa Nithyananda. Han forklarerer her hvordan frykten opererer. Selv ønsker jeg på sikt å kunne la følelsene av frykt seile forbi, uten å tro at de kommer med viktige budskap. Det trenger ikke være store ting. En person på fortauet som underbevisst registreres som mistenkelig, eller en sjef som konfronterer meg med jobben jeg har gjort. Og når jeg holder fast ved følelsen av frykt, observerer jeg at den slår tilbake. "Hva er han redd for? Er det noe galt?" Dette er den virkelige miljøtrusselen.

Men glem det igjen, og nyt videoen under!

Paramahamsa Nithyananda:
"If nothing is possible, you wont have fear
If everything is possible, you wont have fear."




Du kan også se videoen her: http://www.youtube.com/watch?v=--RbzM0XoEQ

Vedkommende forteller om hvordan å leve i frykt er det motsatte av å leve her og nå, fordi hjernen ikke klarer å skille mellom bilder i hodet og det som i virkeligheten skjer. Har man en pistol rettet mot hodet og vet at man skal dø, har man ingen frykt for hva som vil skje i morgen. Det er ingen tid å være redd for. Har man det derimot ikke, vil man ha masse tid å frykte, og kan dermed påføre seg selv mye smerte.

Å undertrykke frykt vil skape vikarierende reaksjoner og følelser, eksempelvis sinne.

Videoen under anbefales på det absolutt varmeste!



Du kan også se videoen her: http://www.youtube.com/watch?v=2Oi2V-ySoeY&NR=1

Jeg har hele mitt liv hatt en relativt sterk ordens- og ryddesans. Det har hatt sine gode sider, eksempelvis i form av oversiktlige (og til dels velluktende) rom, og god klaring til sultegrensen i studietidene. Men det har også hatt sine klare skyggesider. For selv om venner og bekjente (og kanskje spesielt mamma) i varierende grad har lovprist min ryddige adferd, så har det medført en avhengighet for oversikt over hvor skapet står, i sin mest bokstavelige form. Jeg er absolutt ikke kvitt avhengigheten riktig ennå, men merker at jeg stadig fjerner meg litt - og klarer å leve ut teorien om et liv uten avhengighet til tingene.

For med ordenssansen følger for midt vedkommende også gjerrighet. Til og med det å skulle låne bort penger har medført problemer, et problematisk avstandsforhold til mine penger. Enda mer å passe på. Og jeg har samtidig tenkt med skrekk på dette å skulle kreve dem tilbake, det manglende innkrevingstalentet mitt tatt i betraktning. Må klare å kreve dem tilbake. Kan ikke la meg overkjøre. Orker ikke å miste dem. Jeg har lyst til å hjelpe, men er redd. Unnskyld.

Jeg er som mange andre oppdratt til å ta vare på tingene mine. Og ingenting er galt med det. Men å identifisere seg med dem, og å stole på tanker og følelser som forteller at noe forferdelig vil skjer hvis de forsvinner, er forvrengt og forvridd. Tingene kan ikke legge noe til hvem jeg er - og dermed heller ikke fjerne noe. En behagelig tanke.

I denne forbindelse hadde jeg en hyggelig opplevelse senest for noen dager siden, hvor en kamerat trengte penger til bussen. Til mitt forsvar; det var en langdistansebuss. (Det finnes visse grenser selv for min gjerrighet). Og jeg kunne glede meg over å betale for han, uten bekymring for om jeg vil få dem tilbake eller ikke.

For noen uker siden så jeg filmen "Zen" (http://www.imdb.com/title/tt1156470). Den episoden jeg husker best er Zen-munken som forteller en søkende sannheten om livet. Han bryter plutselig ut i latter og legger pekefingeren på hudfoldene mellom øynene til personen ovenfor seg. Vedkommende hadde forsøkt å forstå det munken sa ved hjelp av tankene.

Dette lille trikset har ved flere anledninger blitt en åpning ut når jeg har vært dypt i tanker, så dypt at jeg ikke har klart å se det, men heller igangsatt flere tanker i et forsøk på å "slippe ut". Så har det slått meg, og vips; ute!

Jeg har gått i fella manger ganger, hvor jeg-et har hatt et fast definert mål for hvordan jeg vil ha det, heller enn å akseptere ting som de er. "Jeg vil ha det bra, og det innebærer absolutt ikke forstyrrende tanker eller stiv nakke. Kom dere vekk, så jeg kan få gjort som Tolle sier!" Og resultatet? Flere tanker og enda stivere nakke.

Eckhart Tolle: "It's not that bad to be unhappy." (Kilde: http://www.youtube.com/watch?v=cd2akki2jm8)

Nei, det var sant..

Jeg har stor tro på at essensen i all religion er den samme; at hvert eneste øyeblikk er av stor verdi, og faktisk er alt du trenger. Menneskene har så latt tankene fare, i større eller mindre grad ubevisst, og spunnet fengende historier rundt dette som virkelig betyr noe, tegnet og objektifisert, hvor sluttproduktet eksempelvis konkluderer med at herligheten for alvor slår inn først når vi dør. Det er for så vidt også riktig, men det artige ville være om man kunne komme til "himmelen" allerede nå.

Selv har jeg foreløpig bare glimtvis opplevd følelsen det gir å tillegge tanker og følelser mindre vekt, men langt mindre intenst (og for ikke å si over kortere tidsrom) enn det som er mulig - hvis jeg skal tro eksempelvis Eckhart Tolle. Og det gjør jeg. Det blir faktisk også feil å bruke ordet tro, for jeg vet og kan kjenne at det finnes noe dypere, noe som binder alt og alle sammen, uten at jeg selv har opplevd det i full utstrekning helt ennå.

Men tilbake til overskriften. Det jeg til nå har lest og hørt om temaet har gjerne vært mer eller mindre kryptisk, og definitivt ikke blitt bundet opp mot forskning og menn i hvite frakker. Og dette er det morsomme med Peter Russell, en kar jeg snublet over på YouTube for noen uker siden. Han benytter blant annet fysikk til å konkludere med at alt vi kan se, ta på, føle, tenke, lukte - også videre, at alt bare er bevissthet (consciousness). Dypest sett er alt bare hvitt lys. Dette innebærer rent faktisk at alt vi tenker, føler eller ser bare er bevisstheten som ser seg selv, og at det i realiteten ikke finnes noen fysisk virkelighet slik mennesker flest (meg selv inkludert) jevnt over ser den.

Russell sammenligner denne illusjonen med en kinosal, der man i utgangspunktet har hvitt lys som strømmer gjennom en film, hvor dette på lerrettet resulterer i en film man blir grepet av - og hvis den er god, ubevisst betrakter som virkelighet inntil rulleteksten kommer. Og tenk om det er det samme med livet? At alt du ser er en form for illusjon, hvor det som virkelig betyr noe skjuler seg under alt det håndfaste.

En dag i fremtiden betyr dette at religion og forskning kan komme til å møtes, hvor forskningen påviser at religion er reelt - men altså ikke i den objektifiserte varianten som i mange tilfeller praktiseres i dag.

Se videoen her: http://video.google.com/videoplay?docid=7799171063626430789

Skal man klare å nyte de små øyeblikkene, for livet består jo reelt sett bare av ekstremt mange små øyeblikk på løpende bånd, så er det avgjørende å kunne slappe av. Er man vant til å kontinuerlig gjøre et-eller-annet-samme-hva, eller i en periode har gjort noe hektisk og altoppslukende, så er det ikke nødvendigvis lett å gire ned. Men det kan være vel verdt å prøve. Livet opplevd i rolig og konsentrert modus er noe ganske annet enn livet i stresset tunnel-modus.

Mannen under forteller om å ta livet med ro. Videoen er vel verdt en kikk!



Du kan også se videoen her: http://www.ted.com/talks/carl_honore_praises_slowness.html

Noe som fascinerer meg er båndende mellom den mentale og fysiske helsen. Dean Ornish forteller i videoen under sin mening om linken mellom mental og fysisk helse, og om hvordan dagens medisin i første rekke fokuserer på å reparere de fysiske skadene, heller enn å se på det mentale aspektet som utløste skaden (og vil gjøre det igjen). Han mener kroppen i utgangspunktet har stor kapasitet til å helbrede seg selv, men at mentale lidelser kan hindre det fra å skje.

Ornish om god helse: "It's not something you pursue or get, but rather something you have already, until you disturb it".



Du kan også se videoen her: http://www.ted.com/talks/lang/eng/dean_ornish_on_healing.html

Jeg er i det store og det hele langt forbi utgangspunktet, passert med drøye 27 år. Dog har det nå dukket opp et nytt utgangspunkt, i form av denne bloggen. Jeg håper her å få samlet noen linker, bilder og tanker som slår meg som interessante, spennende og "ekte". Foreløpig er den enkel og grei utseendemessig, og forhåpentligvis blir den det samme innholdsmessig; med fokus på min eneste (så langt) evigvarende interesse, nemlig selvutvikling.

Rundt meg observerer jeg mennesker som skraper overflaten av livet, på tross av at jeg ennå ikke selv vet hva som finnes under den. Men jeg har en sterk tro på at det er noe fint som skjuler seg der, noe jeg for så vidt også har fått et lite glimt av i ny og ne, i form av en behagelig følelse - eller i realiteten noe som oppleves som mer enn "bare" en flyktig følelse.

Det gjenstår å se hva denne bloggen bringer, og om den bringer noe som helst. Om ikke annet vet du nå at det eksisterer en person der ute, alder 27 år, som har tro på at det skjuler seg noe positivt i mennesket.